Fagfornyelsen og nye læremidler

I forbindelse med fagfornyelsen må både de som jobber i skolen og de som jobber med å produsere læremidler for skolen, inn i en endringsprosess. Når Aftenposten 13.10 skriver at fagfornyelsen medfører «…de største endringene i norsk skole siden 2006», så bør det medføre at både praksis og ressurser for læring gjennomgår en eller annen form for revisjon.

Sommeren 2018 fullførte en arbeidsgruppe i Utdanningsdirektoratet sitt arbeid med å utarbeide en veileder for læremidler i matematikk. Jeg var med på arbeidet, som varte i rundt 1,5 år. Omfattende og spennende arbeid, og ikke minst veldig utfordrende. Flere ganger underveis lurte jeg på om det i det hele tatt var mulig å komme i mål. Vi kom i mål, og resultatet finner du her: https://www.aftenposten.no/norge/i/OpPR6b/etter-7000-innspill-er-anbefalingen-klar-mer-tid-i-naturen-er-en-av-endringene-i-skolefagene-fra-neste-aar

Veilederen er laget for matematikk, men har helt klart overføringsverdi til andre fag.

Ikke la deg lure!

I forbindelse med et prosjekt om falske nyheter, kildeforståelse og digital dømmekraft; så skriver jeg også på denne bloggen. Her er dagens tanker: https://ikkeladeglure.wordpress.com/2018/01/03/noen-tanker-underveis-i-forberedelsen

En liten app-guide før sommerferien

Har du skolebarn fra høsten av? Er du redd for sommerferiens fordummende effekt på dine håpefulle? Har du litt dårlig samvittighet når ungene sitter på skjerm og vet at det blir mange timer i baksetet denne sommeren?

Vel; her kommer noen tips om apper som gjør at tiden på skjerm potensielt fylles med mer kvalitet:

Nykommeren: Poio har allerede rukket å bli populær i appstore. Aftenposten omtaler den i sitt teknologimagasin – noe de vanligvis ikke gjør – og gir meget rosende omtale

Har gått under radaren: Dragonbox big numbers. Som matematikkdidaktiker mener jeg at manglende konkretisering av matematikken er den av hovedfaktorene for elevers utvikling av negativ erfaring med matematikken. Mangler man en reell forståelse av mengden man skal jobbe matematisk med, så blir det vanskelig å forstå. Dette spillet fra Dragonbox tilbyr en flott tilnærming til å mikse den formelle matematikken med konkret forsterkning av hvilke mengder tallene representerer.

…og bare for å være på den sikre siden; dragonbox 12+ og Dragonbox elements er fortsatt veldig gode spill å bruke tid på

Vakkert og frustrerende: Monument Valley. Et vakkert univers med meget krevende gåter å løse. Blir du først hekta, så skulle du ønske at det var poden som kunne kjøre den lange bilturen hjem til svigers så du selv kunne sitte i baksetet. Nylig kom det også en oppfølger.

Kidza koder, apple-style: Swift playgrounds. Jeg skal ikke ta hele regla om at 70% av fremtidens jobber ikke finnes enda eller at man i 67% av alle jobber i fremtiden kommer til å trenge kodekompetanse (obs! fake prosent-tall), men jeg har tro på at koding kan være kjekt å kunne for flere enn tilfellet er i dag, og gjennom Apple sin Swift playgrounds, så får du en gyllen mulighet til å lære koding på en lettfattelig og spillpreget måte.

God tur og god sommer.

NKUL 2017

Etter å ha gått inn i et lett post-NKUL-koma fredag kveld, er det på sin plass med en oppsummering av årets tur til Trondheim.

Jeg hadde fått antatt mitt forslag til sesjon og avholdt mitt bidrag onsdag klokken 14:30 – se video under: ↓

Responsen var overveldende, så takk til alle som tok kontakt i løpet av tiden etter for å slå av en prat. Jeg fikk utrolig mange hyggelige henvendelser etter sesjonen og hadde den ene interessante samtalen om god skole etter den andre. Kurs og sesjoner er vel og bra, men gode samtaler er jaggu minst like viktig, enten man får bekreftelse på at det man gjør ser bra ut, eller får testet ut sine meninger og erfaringer på noen som ikke ser det helt på samme måte.

Videre er det på sin plass å gi ros til TV2-skole, som stod for organisering og regi på åpningssekvensen med Harald Eia, Audun Lysbakken, Trine Skei Grande, Trond Giske og minister Torbjørn Røe Isaksen. Kort oppsummert så ble kjerringa fra fjoråret reist og troen på at en tverrpolitisk enighet etablert. Det ble muligens ikke sagt så mye nytt, men det ble sagt mer samstemt og tydelig enn jeg kan huske å ha hørt før. For meg står nemlig håpet om en tverrpolitisk enighet om skolepolitikk øverst på ønskelista; bare da kan politikere slutte å være politiske når de snakker om fremtidens skole.

Videre fikk jeg med meg Digg Læring – Ingvild fra Knappskog skule. Videoen finner du under. Det fascinerende er at Ingvild og jeg i stor grad sier det samme, men fra vår egen livsverden. Veldig fint å få støtte og bekreftelse på observasjonene en selv gjør.

 

Av andre ting jeg fikk med meg og skal prøve ut i nær fremtid, er Elevforlaget som TV2-skole jobber med og Munin.Buzz som Eva Bratvold, NTB og DLD står bak. I jakten på gode verktøy og ressurser som styrker det didaktiske spillerommet, så er førsteinntrykket av disse bra.

Det var også spennende å høre Thomas M. Johanson og Nina Fjeldheim snakke om Humanistskolen – to annerledestenkere som har tatt seriøse grep for å tilnærme seg sin versjon av drømmeskolen. Åpenbart noen skjær i sjøen, men jaggu var det mye flatt hav og medgangsvind de kan vise til etter snart to års drift.

Jeg fikk også med meg en presentasjon av Spleiselaget; en ressursside for å hjelpe ungdom å forstå skatt og arbeidsliv. Man kan bestille besøk fra dem og bruke spillet Byen. Uten å ha spilt det, så var førsteinntrykket en pedagogisk variant av SIMS med skatt og velferdsstat som læringsmål. Skal prøves ut.

Som avslutning fikk vi blant annet høre 13 år gamle Emma gi oss råd og innsikt i et ungt digitalt liv. Bet meg merke i blant annet følgende (omtrentlige) sitat: «Ikke vær en hauk over oss og mobilen vår, da gidder vi ikke si noe – bare vær tydelig på at det er ok og trygt at vi kommer til deg når vi trenger det»  – disse ordene om å ha tillit til våre unge var en passende avslutning på en nasjonal konferanse om bruk av IKT i undervisning og læring.

 

 

En kikk i mikroskopet

Tenk deg at du en gang i løpet av 1590-tallet fikk tak i et av de første mikroskopene. Den første kikken gjennom linsa gav deg et innblikk i det som må ha vært en ukjent verden; fra kun å ha forholdt deg til observasjoner gjort med det blotte øyet, kunne du nå se en forstørret utgave av verden fylt av ukjente kryp og annet interessant. Men hvilke forutsetninger har du for å kunne forstå eller forklare disse nye observasjonene? Hvilke erfaringer, tidligere observasjoner eller teori hadde du tilgjengelig som kunne hjelpe deg strukturere, oppfatte og forstå det du nå så?

Lite eller ingenting, og det første som skjer er at du forsøker å forstå det du ser med det du allerede vet og erfaringene du har tilegnet deg fra før av – og sakte men sikkert utvikler du en ny forståelse, basert på nye erfaringer, observasjoner og etterhvert teorier.

Anna Sfard bruker bildet med mikroskopet om den økte innsikten i hva som skjer i klasserommet på grunn av de effektiviserte mulighetene til å samle data fra klasserommene med ny teknologi. For meg funker allegorien som et perspektiv på mitt klasserom og min undervisning; et klasserom og en undervisning der hver elev har sin dings.

De siste fire årene har jeg undervist i klasserom der hver elev har en iPad, og hver dag har potensiale til å være en ny kikk i et nytt mikroskop. Et mikroskop som avslører nye muligheter og nye utfordringer jeg ofte føler jeg ikke har erfaring, innsikt, teori eller kunnskap nok om til å kunne fatte rekkevidden av. Og nettopp disse utfordringene og mulighetene er det så viktig at jeg ikke forsøker å måle verdien av med mitt kanskje foreldede eller ikke-helt-optimale rammeverk for å fortolke verdien av hva mine elever har opplevd i min undervisning. I denne nye hverdagen er det mitt ansvar å aktivt jobbe for å utvikle en ny evne til å forstå hva som faktisk skjer, og alltid være på jakt etter om læring kan ha inntruffet.

Min kone er også lærer i barneskolen. Hun har for det meste brukt sine lærerår på de tre laveste trinnene og jeg har ofte misunt henne den opplevelsen av at man i disse ekstremt viktige første årene kan gjøre alt til læring. Ikke på noen som helst mindre viktig eller mindre krevende, men mer naturlig og tro mot opplæringslovens mandat om å øve elevene til å mestre livene sine. I mange år trodde jeg ikke at jeg kunne ha den samme friheten bare fordi jeg jobbet i ungdomsskolen – nå vet jeg bedre. Og med innføringen av iPad som verktøy, har erkjennelsen vokst i omfang. For i det digitale paradigmet er vi alle noviser og mangelen på rollemodeller påtakelig. Vi i skolen innser, enn si ønsker velkommen, en digitalisert skole, men samtidig tviholder man i stor grad på det gamle og trygge ved sin praksis. Og ethvert element av forstyrrelse blir slått hardt ned på og gjerne sanksjonert. Men samtidig vil du kunne høre glasshus single i alle møter der voksne er tilstede, eller på i feeden din på Facebook en fredag kveld – singling forårsaket av voksne som selv forsøker å finne sin stemme og rolle i et digitalt univers de er relativt ferske i.

På tross av at min elever er såkalt digitalt innfødte, så er de tildels hjelpeløse på bruken av IKT som arbeidsverktøy. De kan alle kodene som beskrive vennestatusen i Snapchat, men har aldri sjekket epost – de kan passord til alle sine kontoer på sosiale medier (fordi det er det samme passordet), men har aldri lagret noe i skya – de kan lage avanserte collager av bilder i anledning en venns fødselsdag, men de kan ikke endre skriftstørrelse i en teksteditor. I møtet med det digitale klasserommet, så vil all aktivitet kunne medføre læring.

Som lærer må jeg finne min rolle på nytt i dette klasserommet. For å yte det digitale potensialet tilstrekkelig respekt, så må jeg blant annet erkjenne at mine eksisterende vurderingsuttrykk ikke holder mål. For med livsmestringsmandatet som overskrift, så kan jeg ikke med troverdighet si at mitt mål som lærer er å gjøre en elev i stand til å sitte stille på en 5-timers eksamen, til og med uten hjelpemidler i deler av tiden. Hvilken jobb oppfyller den beskrivelsen?

Jeg kan ikke la mine begrensinger arves ned på mine elever, slik at mine manglende evner til å se alternative løsninger og produkter skal frata elevene mine mulighetene til å være reelt kreative i møte med oppgavene de får. Min jobbe er å evne å se verdien i et mye bredere felt enn de feltene jeg selv kan påstå å mestre – det er krevende, ganske skummelt og det er et terreng som definitivt mangler kart.

Min største frustrasjon er alle disse folka som insisterer på at de vet hva mikroskopet viser. Problemet er bare at de betrakter mikroskopet på avstand, gjennom et nedstøvet forstørrelsesglass.

Innlegg i Dagbladet 12.01.17

Etter å ha lest dette og dette innlegget på dagbladet.no, begge ført i pennen av

lektor Karl-Eirik Kval, fikk jeg publisert et svar 120117 på samme sted:

Du finner mitt svar her eller i ren tekst under her:

Hva er det lektor Karl-Eirik Kval vet om mitt klasserom og min undervisning, som jeg selv ikke er i stand til å se? For andre gang på relativt kort tid har Kval avfyrt noen relativt brede salver mot det digitale i skolen. Bredt, men samtidig kunstig snevert. I begge innleggene jeg har kommet over (http://www.dagbladet.no/kultur/det-som-er-mest-motiverende-er-ikke-alltid-det-man-laerer-mest-av/66595817  og http://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-norge-i-bunnen-i-europa-nar-det-gjelder-matematikkunnskaper/63971054 ) er det Dragonbox som får gjennomgå. I innlegget 06.01.17 henviser Kval til en artikkel i Aftenposten der jeg blant annet er intervjuet om mine erfaringer med Dragonbox.

Slik jeg forstår Kval sine kommentarer, så aner ikke jeg hva jeg driver med og «…kan aldri ha undervist norske ungdommer» siden jeg faktisk ser ut til å ha et annet syn enn godeste Kval sitt.

Innlegget i oktober registrerte jeg, forsøkte å skrive et svar – men forkastet det da basert på prinsippet om at av og til leser man noe på internett og så går livet videre.

Siden Kval indirekte kan sies å kritisere min undervisningspraksis og mine didaktiske valg i sitt siste innlegg, så kommer her et svar.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt med et system som produserer ferske 8. klassinger som har så negative erfaringer med faget matematikk at de gråter fordi de skal ha prøve.

Jeg mener det er gjort noen gale didaktiske tilnærminger når en elevs eneste tiltak for å skulle gjøre det bedre i faget på skolen er å øve mer hjemme.

Jeg gremmes over elever som når det blir lagt til rette for det viser til dels avansert forståelse i problemløsning og logisk tenking, men som er fullstendig hjelpeløse når de blir bedt om å formulere sine egne tanker.

Jeg tror jeg kan si at jeg vet at en undervisning dominert av tavleundervisning aldri vil treffe mer enn maks en tredjedel av elevene, og at den samme undervisningen – for de den treffer – i altfor stor grad fratar elevene eierskapet til de viktigste prosessene de skal lære å mestre, nemlig å anvende matematikk som redskap i møtet med komplekse utfordringer livet kan by på.

Kval bruker innlæring av språk og instrumentet gitar som eksempler på at premisset for læring er langtekkelig, kjedelig repetisjon før mestringsglede inntreffer. Som lærer i musikk med blant annet gitar som instrument, så sier jeg meg enig at repetisjon er eneste vei til mestring, men hvorfor den samtidig skal defineres som kjedelig stiller jeg meg uforstående til. Da jeg selv lærte meg å spille gitar, så var det ikke kjedelig – fordi jeg var motivert og gjerne ville mestre instrumentet. Når jeg treffer med min motivasjon av ungdomsskoleelever som skal lære å spille gitar, så har vi det ikke kjedelig. Nei, faktisk er det slik at da er all aktivitet med gitaren i hånd gylne øyeblikk av konstant utvikling. Det hender motivasjonen forsvinner og aldri kommer tilbake, men oftere bølger den og for hver opplevelse av å bli litt flinkere, forsterkes den.

Hvorfor ikke i matematikk, også?

Jeg merker meg at Kval opplyser at han har benyttet kviss, Kahoot og såkalte «mer motiverende aktiviteter». Da vil jeg anføre at kviss, Kahoot og «andre motiverende aktiviteter» aldri har høyere kvalitet enn det faglige innholdet den enkelte pedagog evner å fylle dem med – like lite som en lærebok har høy kvalitet bare fordi den omtales som en lærebok eller en skrivebok automatisk fylles med gode notater bare fordi den er gjort tilgjengelig.

Slik blir det også med alternative tilnærminger som Dragonbox. Forskningen Kval viser til (ark & app) finner at læringsutbyttet er større hos elevene som har benyttet Kikora enn hos de som har benyttet Dragonbox. Men, det poengteres at læreren som skulle veilede elevene som brukte Dragonbox, selv ikke mestret oversettelsen mellom det matematiske og den visuelle representasjonen presentert i spillet. Og det rapporteres av elevene som brukte Dragonbox viste klart mer engasjement med arbeidet enn de som brukte Kikora. Jeg er fristet til å gjøre Harald Eia sin figur sine ord fra Lillelørdag til mine: «Kjør debatt!», for hva er læring, når skjer læring og når har læring varighet? Jeg tar en sjans på at lektor Kval opplever timene der elevene utviser engasjement som mer givende enn de der elevene ikke bidrar i prosessene han tar sikte på å skape. Så hvorfor snakke ned engasjement som en viktig faktor i den komplekse hverdagen timene i et klasserom representerer?

Siden Kval gjør indirekte kvalifiserte gjetninger om min undervisning, så tillater jeg meg det samme om hans intensjoner og agenda:

Jeg velger å tro at Kval forsøker å mane til en mer nøktern utviklingstakt i den digitale utviklingen av skolen. Å kun tilsette noe digitalt og dermed anta at magi skal oppstå, fungerer ikke. Det krever kompetanse og trygghet hos lærer, det krever vilje og penger fra de bevilgende myndigheter og det krever at de som utvikler programvare og innhold slutter å finne opp medisin for gårsdagens sykdommer. Strøm på gammel praksis gjør bare de digitale dingsene til avanserte skrivemaskiner med høy grad av distraksjonsgaranti.

Den samme forskningen Kval viser til for å argumentere mot Dragonbox og desslike, finner også at lærerens rolle i det digitaliserte klasserommet styrkes. Og det er opp til lektorer som meg og Kval å ta den utfordringen. For fremtiden er digital – internett var ikke et blaff