En liten app-guide før sommerferien

Har du skolebarn fra høsten av? Er du redd for sommerferiens fordummende effekt på dine håpefulle? Har du litt dårlig samvittighet når ungene sitter på skjerm og vet at det blir mange timer i baksetet denne sommeren?

Vel; her kommer noen tips om apper som gjør at tiden på skjerm potensielt fylles med mer kvalitet:

Nykommeren: Poio har allerede rukket å bli populær i appstore. Aftenposten omtaler den i sitt teknologimagasin – noe de vanligvis ikke gjør – og gir meget rosende omtale

Har gått under radaren: Dragonbox big numbers. Som matematikkdidaktiker mener jeg at manglende konkretisering av matematikken er den av hovedfaktorene for elevers utvikling av negativ erfaring med matematikken. Mangler man en reell forståelse av mengden man skal jobbe matematisk med, så blir det vanskelig å forstå. Dette spillet fra Dragonbox tilbyr en flott tilnærming til å mikse den formelle matematikken med konkret forsterkning av hvilke mengder tallene representerer.

…og bare for å være på den sikre siden; dragonbox 12+ og Dragonbox elements er fortsatt veldig gode spill å bruke tid på

Vakkert og frustrerende: Monument Valley. Et vakkert univers med meget krevende gåter å løse. Blir du først hekta, så skulle du ønske at det var poden som kunne kjøre den lange bilturen hjem til svigers så du selv kunne sitte i baksetet. Nylig kom det også en oppfølger.

Kidza koder, apple-style: Swift playgrounds. Jeg skal ikke ta hele regla om at 70% av fremtidens jobber ikke finnes enda eller at man i 67% av alle jobber i fremtiden kommer til å trenge kodekompetanse (obs! fake prosent-tall), men jeg har tro på at koding kan være kjekt å kunne for flere enn tilfellet er i dag, og gjennom Apple sin Swift playgrounds, så får du en gyllen mulighet til å lære koding på en lettfattelig og spillpreget måte.

God tur og god sommer.

Reklamer

NKUL 2017

Etter å ha gått inn i et lett post-NKUL-koma fredag kveld, er det på sin plass med en oppsummering av årets tur til Trondheim.

Jeg hadde fått antatt mitt forslag til sesjon og avholdt mitt bidrag onsdag klokken 14:30 – se video under: ↓

Responsen var overveldende, så takk til alle som tok kontakt i løpet av tiden etter for å slå av en prat. Jeg fikk utrolig mange hyggelige henvendelser etter sesjonen og hadde den ene interessante samtalen om god skole etter den andre. Kurs og sesjoner er vel og bra, men gode samtaler er jaggu minst like viktig, enten man får bekreftelse på at det man gjør ser bra ut, eller får testet ut sine meninger og erfaringer på noen som ikke ser det helt på samme måte.

Videre er det på sin plass å gi ros til TV2-skole, som stod for organisering og regi på åpningssekvensen med Harald Eia, Audun Lysbakken, Trine Skei Grande, Trond Giske og minister Torbjørn Røe Isaksen. Kort oppsummert så ble kjerringa fra fjoråret reist og troen på at en tverrpolitisk enighet etablert. Det ble muligens ikke sagt så mye nytt, men det ble sagt mer samstemt og tydelig enn jeg kan huske å ha hørt før. For meg står nemlig håpet om en tverrpolitisk enighet om skolepolitikk øverst på ønskelista; bare da kan politikere slutte å være politiske når de snakker om fremtidens skole.

Videre fikk jeg med meg Digg Læring – Ingvild fra Knappskog skule. Videoen finner du under. Det fascinerende er at Ingvild og jeg i stor grad sier det samme, men fra vår egen livsverden. Veldig fint å få støtte og bekreftelse på observasjonene en selv gjør.

 

Av andre ting jeg fikk med meg og skal prøve ut i nær fremtid, er Elevforlaget som TV2-skole jobber med og Munin.Buzz som Eva Bratvold, NTB og DLD står bak. I jakten på gode verktøy og ressurser som styrker det didaktiske spillerommet, så er førsteinntrykket av disse bra.

Det var også spennende å høre Thomas M. Johanson og Nina Fjeldheim snakke om Humanistskolen – to annerledestenkere som har tatt seriøse grep for å tilnærme seg sin versjon av drømmeskolen. Åpenbart noen skjær i sjøen, men jaggu var det mye flatt hav og medgangsvind de kan vise til etter snart to års drift.

Jeg fikk også med meg en presentasjon av Spleiselaget; en ressursside for å hjelpe ungdom å forstå skatt og arbeidsliv. Man kan bestille besøk fra dem og bruke spillet Byen. Uten å ha spilt det, så var førsteinntrykket en pedagogisk variant av SIMS med skatt og velferdsstat som læringsmål. Skal prøves ut.

Som avslutning fikk vi blant annet høre 13 år gamle Emma gi oss råd og innsikt i et ungt digitalt liv. Bet meg merke i blant annet følgende (omtrentlige) sitat: «Ikke vær en hauk over oss og mobilen vår, da gidder vi ikke si noe – bare vær tydelig på at det er ok og trygt at vi kommer til deg når vi trenger det»  – disse ordene om å ha tillit til våre unge var en passende avslutning på en nasjonal konferanse om bruk av IKT i undervisning og læring.

 

 

En kikk i mikroskopet

Tenk deg at du en gang i løpet av 1590-tallet fikk tak i et av de første mikroskopene. Den første kikken gjennom linsa gav deg et innblikk i det som må ha vært en ukjent verden; fra kun å ha forholdt deg til observasjoner gjort med det blotte øyet, kunne du nå se en forstørret utgave av verden fylt av ukjente kryp og annet interessant. Men hvilke forutsetninger har du for å kunne forstå eller forklare disse nye observasjonene? Hvilke erfaringer, tidligere observasjoner eller teori hadde du tilgjengelig som kunne hjelpe deg strukturere, oppfatte og forstå det du nå så?

Lite eller ingenting, og det første som skjer er at du forsøker å forstå det du ser med det du allerede vet og erfaringene du har tilegnet deg fra før av – og sakte men sikkert utvikler du en ny forståelse, basert på nye erfaringer, observasjoner og etterhvert teorier.

Anna Sfard bruker bildet med mikroskopet om den økte innsikten i hva som skjer i klasserommet på grunn av de effektiviserte mulighetene til å samle data fra klasserommene med ny teknologi. For meg funker allegorien som et perspektiv på mitt klasserom og min undervisning; et klasserom og en undervisning der hver elev har sin dings.

De siste fire årene har jeg undervist i klasserom der hver elev har en iPad, og hver dag har potensiale til å være en ny kikk i et nytt mikroskop. Et mikroskop som avslører nye muligheter og nye utfordringer jeg ofte føler jeg ikke har erfaring, innsikt, teori eller kunnskap nok om til å kunne fatte rekkevidden av. Og nettopp disse utfordringene og mulighetene er det så viktig at jeg ikke forsøker å måle verdien av med mitt kanskje foreldede eller ikke-helt-optimale rammeverk for å fortolke verdien av hva mine elever har opplevd i min undervisning. I denne nye hverdagen er det mitt ansvar å aktivt jobbe for å utvikle en ny evne til å forstå hva som faktisk skjer, og alltid være på jakt etter om læring kan ha inntruffet.

Min kone er også lærer i barneskolen. Hun har for det meste brukt sine lærerår på de tre laveste trinnene og jeg har ofte misunt henne den opplevelsen av at man i disse ekstremt viktige første årene kan gjøre alt til læring. Ikke på noen som helst mindre viktig eller mindre krevende, men mer naturlig og tro mot opplæringslovens mandat om å øve elevene til å mestre livene sine. I mange år trodde jeg ikke at jeg kunne ha den samme friheten bare fordi jeg jobbet i ungdomsskolen – nå vet jeg bedre. Og med innføringen av iPad som verktøy, har erkjennelsen vokst i omfang. For i det digitale paradigmet er vi alle noviser og mangelen på rollemodeller påtakelig. Vi i skolen innser, enn si ønsker velkommen, en digitalisert skole, men samtidig tviholder man i stor grad på det gamle og trygge ved sin praksis. Og ethvert element av forstyrrelse blir slått hardt ned på og gjerne sanksjonert. Men samtidig vil du kunne høre glasshus single i alle møter der voksne er tilstede, eller på i feeden din på Facebook en fredag kveld – singling forårsaket av voksne som selv forsøker å finne sin stemme og rolle i et digitalt univers de er relativt ferske i.

På tross av at min elever er såkalt digitalt innfødte, så er de tildels hjelpeløse på bruken av IKT som arbeidsverktøy. De kan alle kodene som beskrive vennestatusen i Snapchat, men har aldri sjekket epost – de kan passord til alle sine kontoer på sosiale medier (fordi det er det samme passordet), men har aldri lagret noe i skya – de kan lage avanserte collager av bilder i anledning en venns fødselsdag, men de kan ikke endre skriftstørrelse i en teksteditor. I møtet med det digitale klasserommet, så vil all aktivitet kunne medføre læring.

Som lærer må jeg finne min rolle på nytt i dette klasserommet. For å yte det digitale potensialet tilstrekkelig respekt, så må jeg blant annet erkjenne at mine eksisterende vurderingsuttrykk ikke holder mål. For med livsmestringsmandatet som overskrift, så kan jeg ikke med troverdighet si at mitt mål som lærer er å gjøre en elev i stand til å sitte stille på en 5-timers eksamen, til og med uten hjelpemidler i deler av tiden. Hvilken jobb oppfyller den beskrivelsen?

Jeg kan ikke la mine begrensinger arves ned på mine elever, slik at mine manglende evner til å se alternative løsninger og produkter skal frata elevene mine mulighetene til å være reelt kreative i møte med oppgavene de får. Min jobbe er å evne å se verdien i et mye bredere felt enn de feltene jeg selv kan påstå å mestre – det er krevende, ganske skummelt og det er et terreng som definitivt mangler kart.

Min største frustrasjon er alle disse folka som insisterer på at de vet hva mikroskopet viser. Problemet er bare at de betrakter mikroskopet på avstand, gjennom et nedstøvet forstørrelsesglass.

Innlegg i Dagbladet 12.01.17

Etter å ha lest dette og dette innlegget på dagbladet.no, begge ført i pennen av

lektor Karl-Eirik Kval, fikk jeg publisert et svar 120117 på samme sted:

Du finner mitt svar her eller i ren tekst under her:

Hva er det lektor Karl-Eirik Kval vet om mitt klasserom og min undervisning, som jeg selv ikke er i stand til å se? For andre gang på relativt kort tid har Kval avfyrt noen relativt brede salver mot det digitale i skolen. Bredt, men samtidig kunstig snevert. I begge innleggene jeg har kommet over (http://www.dagbladet.no/kultur/det-som-er-mest-motiverende-er-ikke-alltid-det-man-laerer-mest-av/66595817  og http://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-norge-i-bunnen-i-europa-nar-det-gjelder-matematikkunnskaper/63971054 ) er det Dragonbox som får gjennomgå. I innlegget 06.01.17 henviser Kval til en artikkel i Aftenposten der jeg blant annet er intervjuet om mine erfaringer med Dragonbox.

Slik jeg forstår Kval sine kommentarer, så aner ikke jeg hva jeg driver med og «…kan aldri ha undervist norske ungdommer» siden jeg faktisk ser ut til å ha et annet syn enn godeste Kval sitt.

Innlegget i oktober registrerte jeg, forsøkte å skrive et svar – men forkastet det da basert på prinsippet om at av og til leser man noe på internett og så går livet videre.

Siden Kval indirekte kan sies å kritisere min undervisningspraksis og mine didaktiske valg i sitt siste innlegg, så kommer her et svar.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt med et system som produserer ferske 8. klassinger som har så negative erfaringer med faget matematikk at de gråter fordi de skal ha prøve.

Jeg mener det er gjort noen gale didaktiske tilnærminger når en elevs eneste tiltak for å skulle gjøre det bedre i faget på skolen er å øve mer hjemme.

Jeg gremmes over elever som når det blir lagt til rette for det viser til dels avansert forståelse i problemløsning og logisk tenking, men som er fullstendig hjelpeløse når de blir bedt om å formulere sine egne tanker.

Jeg tror jeg kan si at jeg vet at en undervisning dominert av tavleundervisning aldri vil treffe mer enn maks en tredjedel av elevene, og at den samme undervisningen – for de den treffer – i altfor stor grad fratar elevene eierskapet til de viktigste prosessene de skal lære å mestre, nemlig å anvende matematikk som redskap i møtet med komplekse utfordringer livet kan by på.

Kval bruker innlæring av språk og instrumentet gitar som eksempler på at premisset for læring er langtekkelig, kjedelig repetisjon før mestringsglede inntreffer. Som lærer i musikk med blant annet gitar som instrument, så sier jeg meg enig at repetisjon er eneste vei til mestring, men hvorfor den samtidig skal defineres som kjedelig stiller jeg meg uforstående til. Da jeg selv lærte meg å spille gitar, så var det ikke kjedelig – fordi jeg var motivert og gjerne ville mestre instrumentet. Når jeg treffer med min motivasjon av ungdomsskoleelever som skal lære å spille gitar, så har vi det ikke kjedelig. Nei, faktisk er det slik at da er all aktivitet med gitaren i hånd gylne øyeblikk av konstant utvikling. Det hender motivasjonen forsvinner og aldri kommer tilbake, men oftere bølger den og for hver opplevelse av å bli litt flinkere, forsterkes den.

Hvorfor ikke i matematikk, også?

Jeg merker meg at Kval opplyser at han har benyttet kviss, Kahoot og såkalte «mer motiverende aktiviteter». Da vil jeg anføre at kviss, Kahoot og «andre motiverende aktiviteter» aldri har høyere kvalitet enn det faglige innholdet den enkelte pedagog evner å fylle dem med – like lite som en lærebok har høy kvalitet bare fordi den omtales som en lærebok eller en skrivebok automatisk fylles med gode notater bare fordi den er gjort tilgjengelig.

Slik blir det også med alternative tilnærminger som Dragonbox. Forskningen Kval viser til (ark & app) finner at læringsutbyttet er større hos elevene som har benyttet Kikora enn hos de som har benyttet Dragonbox. Men, det poengteres at læreren som skulle veilede elevene som brukte Dragonbox, selv ikke mestret oversettelsen mellom det matematiske og den visuelle representasjonen presentert i spillet. Og det rapporteres av elevene som brukte Dragonbox viste klart mer engasjement med arbeidet enn de som brukte Kikora. Jeg er fristet til å gjøre Harald Eia sin figur sine ord fra Lillelørdag til mine: «Kjør debatt!», for hva er læring, når skjer læring og når har læring varighet? Jeg tar en sjans på at lektor Kval opplever timene der elevene utviser engasjement som mer givende enn de der elevene ikke bidrar i prosessene han tar sikte på å skape. Så hvorfor snakke ned engasjement som en viktig faktor i den komplekse hverdagen timene i et klasserom representerer?

Siden Kval gjør indirekte kvalifiserte gjetninger om min undervisning, så tillater jeg meg det samme om hans intensjoner og agenda:

Jeg velger å tro at Kval forsøker å mane til en mer nøktern utviklingstakt i den digitale utviklingen av skolen. Å kun tilsette noe digitalt og dermed anta at magi skal oppstå, fungerer ikke. Det krever kompetanse og trygghet hos lærer, det krever vilje og penger fra de bevilgende myndigheter og det krever at de som utvikler programvare og innhold slutter å finne opp medisin for gårsdagens sykdommer. Strøm på gammel praksis gjør bare de digitale dingsene til avanserte skrivemaskiner med høy grad av distraksjonsgaranti.

Den samme forskningen Kval viser til for å argumentere mot Dragonbox og desslike, finner også at lærerens rolle i det digitaliserte klasserommet styrkes. Og det er opp til lektorer som meg og Kval å ta den utfordringen. For fremtiden er digital – internett var ikke et blaff

Relasjon koster

På torsdagens trinnmøte gråt jeg. Under det faste punkten på agendaen: “Elevnytt” var det blitt min tur, og jeg knakk sammen halvveis gjennom lista på 10 elever. 

Jeg er kontaktlærer i 9. klasse og har ansvaret for 29 elever. Lista med 10 av dem var ikke, og er ikke, spesiell – for hver av mine 29 elever er godt i gang med det livet opplæringsloven sier skolen skal gi dem kunnskap, dugelighet og holdninger til å mestre. Faktisk har de store deler av tiden mer enn nok med å mestre de skruballene de får kastet mot seg, til å i tillegg skulle forholde seg til det konstruktet skolen altfor gjerne legger opp til – nemlig å øve til et fremtidig liv ingen av oss strengt tatt vet særlig mye om. 

I disse tider, med blant annet PISA og TIMSS sine resultatene presentert som perler på en pedagogisk snor, er det betimelig å påpeke at virkeligheten i klasserommet er altfor kompleks til at den kan oppsummeres eller generaliseres med slike tester som grunnlag. Felles for dem alle, er at de har et målbart design, altså utferdiget slik at resultatene kan telles og bearbeides på en eller annen måte. 

Resultatene kan absolutt sees på som interessante, men i min virkelighet er de rett og slett verdiløse. De gir meg ingen viktig informasjon i møtet med gutter og jenter som er midt i en opprivende prosess der de holder på å finne ut av og forme sin identitet. 

Der jeg sitter på det møtet som endte med gråt, kjenner jeg på frustrasjon og maktesløshet ovenfor politikere som i sine ord anerkjenner jobben vi lærere gjør, men som i handlinger ikke støtter opp. Nasjonale prøver, som jeg har brukt mye tid på å skape meningen ut av resultatene fra, fungerer stort sett som en bekreftelse på det jeg har avdekket og funnet ut i tiden før prøven avholdes. Denne bekreftelsen er fin å få og jeg setter pris på den, men det er alt. 

Det jeg trenger er tid, kompetanse og ressurser til å gjøre jobben min. Jobben min er å etablere en sterk relasjon til hver og en av mine elever. En relasjon som koster så mye å etablere, at jeg har investert nok i mine elever til å felle tårer for dem en litt mørk torsdag i desember. 

Men jobben min er også å skape læringssituasjoner av slik kvalitet at jeg også der tar meg i å felle en tåre fordi en elev har investert i sitt produkt slik at jeg blir slått i bakken av kvalitet og innhold. Tårene jeg da feller er av stolthet – og jeg feller dem med glede. 

Jeg jobber med mennesker og i slikt arbeid kan man ikke veie seg til kvalitet. Man må skape et system som er så fylt av kompetanse at ingen av profesjonsutøverne har mulighet til å ikke være gode nok, fordi man sørger for å gjøre hverandre bedre og gode nok hver dag. Her har vi som er medlemmer av profesjonen en vei å gå, men vi trenger ro, tid, tillit og rammer som gjør oss i stand til å etablere og utvikle oss i den retningen. 

Jeg lar fjellvettregel nummer 8 bli en oppfordring til Torbjørn Røe Isaksen og absolutt alle andre som tror PISA tilbyr svaret på klasserommets utfordringer: vend i tide, det er ingen skam å snu.

Rett før jeg skulle legge ut dette innlegget, så lyttet jeg til Tarjei Helland som gjest i en podkast om blant annet PISA og bruken av resultatene. 

En oppfordring til å brygge seg en kopp kaffe og lytte gjennom den episoden fungerer som en fin forlengelse av å ha lest denne teksten. 

Takk for oppmerksomheten. 

Mine keynotes fra SETT 2016

Jeg hadde gleden av å holde to sesjoner under SETTdagene 2016. Du finner mine keynotes vedlagt dette innlegget.

Var du tilstede, så setter jeg pris på tilbakemeldinger på foredraget du deltok på.

Bruker du oppleggene mine, så hører jeg svært gjerne om erfaringene du gjør deg, og når du lager dine egne rike opplegg vil jeg gjerne se dem.

Å forløse matematikken – hvordan operasjonalisere utforskende matematikk?:

sett-ws-pdf

Fra flau lærer til profesjonell lærer:

sett-proff-291116-pdf

iPad som produksjonsvektøy + matte

Ble så inspirert her jeg satt at jeg måtte få det ut av systemet:

Mine to 9. klasser i matematikk jobber for tiden med likninger. Vi har nettopp startet, og for noen gjør det ordentlig vondt i forståelsen å i det hele tatt skjønne hvilket spørsmål en likning later som den er svaret på…og jeg føler med dem.

Jeg våget meg faktisk til å stå foran klassen for en gangs skyld for å gå gjennom tre regler. Det tok nøyaktig 10 sekunder før en av elevene proklamerte at h*n ikke skjønte noenting. Jeg gjorde meg derfor fort ferdig med foranståingen og satte i gang med brannslukking, altså å løpe fra arm til arm for å gjenta det jeg hadde sagt oppe foran klassen.

Før den påfølgende timen grublet jeg en del på hvordan jeg skulle få flertallet videre fra det tynne grunnlaget jeg hadde produsert timen før. Løsningen ble å lage en mal i appen Explain everythinhg. Det er en app som tar opp lyd og det du tegner/skriver på iPaden. Der la jeg inn 10 likninger i stigende rekkefølge. Oppgaven for elevene var å løse oppgaven ved hjelp av skriving og tegning, mens de snakket om hvordan de tenkte. Etter litt mostand av både teknisk art, men også av mer måjegvirkeligsnakkeinnimikrofonen-art, kom begge klassene meget godt i gang.

Nå sitter jeg med alle vidoene og ser gjennom hvordan de har løst oppgavene. Inspirasjonen jeg henviste til i starten var tilstede før jeg begynte på dette, men mens jeg satt og jobbet, så jeg virkelig lyset: I showbie (velfungerende lms-hybrid som er plattformnøytral) henter jeg opp hver elev sin video. Ved å dele skjermen på iPaden i to (split screen) kan jeg ta notater mens jeg ser de tidvis langdryge vidoene elevene har produsert (se bilde; showbie til venstre, notater til høyre)

fullsizerender-2

Når jeg er ferdig med å se videoen fra eleven, legger jeg til et talenotat der jeg på ca 1 minutt leser inn en personlig kommentar til eleven med kjapp tilbakemelding på hva de har fått til og hva de må gjøre videre i neste time. Notatene er meget enkle, så mens talenotatet lastes opp, sletter jeg og gjør meg klar til neste elevprodukt.

De som påstår at iPaden ikke fungerer til produksjon og funksjonell arbeidsflyt, vet ikke hva de snakker om!

Hva vurdering angår, så føler jeg at jeg snakker direkte til hver elev og gleder meg til vi skal jobbe videre neste time.

Digitalt innfødte elever

«Har du sjekke posten for å verifisere kontoen din?»

*stillhet*

«Logg inn nå og sjekk, så kan jeg hjelpe deg med en gang»

*flakkende blikk, passiv elev*

«Husker du ikke passordet…?»

Eleven hadde fylt inn sitt fornavn og etternavn med punktum mellom, deretter en snabel-a og online punktum no. Det var ikke en konto eleven faktisk hadde, men eleven visste såpass at en epostadresse kunne se slik ut. At det medførte sjekking av faktisk korrespondanse, innlogging og slikt, var overraskende nok ukjent for eleven.

Det er disse elevene som er såkalt digitalt innfødte. De har vokst opp med en digital dings i neven fra tidlig i livet og enkelte tar til orde for at de ikke trenger lære noe innen IKT eller data, for det lærer de seg av seg selv – helst utenfor skolen.

De er født med det digitale som en naturlig del av sin hverdag, oppvekst og oppdragelse, men de har også vokst opp uten forbilder eller rollemodeller. De er gode på sine ting; sosiale medier, verktøy knyttet til interesser, spill etc. Men i møtet med en pragmatisk bruk av det digitale i rollen som produsenter, så er selv de digitalt innfødte til dels hjelpeløse. Kanskje ikke så rart, i og med at de er medlemmer av et samfunn som i helhet sliter med å tilpasse seg en digital virkelighet både med tanke på nettvett og faktisk kreativ bruk av IKT til produksjon. Et samfunn der teknologisk nytenking blir begrenset av observatørens egne begrensninger og det paniske behovet for å putte det som skjer inn i et foreldet rammeverk som faktisk ikke evner å oppfatte hva som skjer.

Mine elever, i et klasserom der alle elevene har hver sin iPad, sender ikke e-post. De vet i liten grad hva lisens er, bruker google i verbform, synes megabytes er lite og at kb/s er ubegripelig treigt. I møtet med dem må jeg, en lærer på 41 i det samme klasserommet, si meg enig i det med megabyte og kb/s – men jeg sender fortsatt e-post…bare ikke til elevene. Til dem sender jeg snaps.

Som lærer med 1:1 iPad møter jeg stadig fordommen mot at en iPad kun er egnet for å konsumere og ikke til å produsere. Ved hver eneste anledning viser det seg at eieren av fordommen ikke vet hva denne snakker om og at konklusjonen er trukket på grunnlag av egne manglende erfaringer eller begrensninger. Mer enn en gang er personen med fordommen en som faktisk skal fungere som rollemodell i samfunnets digitale utvikling. Det hjelper ikke en digitalt innfødt at en med rollemodellrolle hemmer utviklingen ved å ikke være utviklingsorientert…

Som lærer i et teknologirikt klasserom er mine viktigste egenskaper å kunne telle til ti, puste med magen og å inneha et skarpt blikk for den glassklare fjernheten som preger en elev som ikke gjør det den skal på dingsen sin. Utover det består jobben min i å designe rammeverk for undring som bidrar til at eleven utvikler ulike evner, kunnskaper, erfaringer og kompetanser som gjør dem bedre rustet til å mestre livene sine, helst som reflekterte, engasjerte og kritiske borgere. Det handler ikke om at veggavisen skal bli digital, men om å definere rammer av troverdige problemer som elevene kan løse. Rammer som både er trygge, naturlig differensierende og utfordrende. Rammeverkene er strent tatt digitalt nøytrale, men grensen for hva man kan oppnå heves betraktelig med det digitale til stede.

Douglas Adams postulerer at alt som er funnet opp etter at man fyller 35 oppleves som naturstridig. Med det som premiss, så oppfordrer jeg alle over 35 til å slutte å betrakte det som potensielt oppleves som naturstridig som noe du må bekjempe – og heller begynne å la seg fascinere og glede.

Relasjon, omsorg, empati

Når investeringene i relasjon til elevene tar og skaper ekte møter mellom meg som lærer og dem som elevpersoner, da er lærerjobben på sitt mest givende. Det tar tid å komme dit; fordi det tar tid å bli kjent med noen, fordi det tar tid å skape eller fortjene tillit fra elevene, fordi det tar tid å bryte ned eller bygge opp, fordi det tar tid å skape en troverdig trygghet – for alle.

Men relasjon er jobben vår, og det er viktigere enn det går an å beskrive med ord – derfor kreves det handlinger. Hver dag, hvert time, til alle elevene, betingelsesløst.
Jeg møter mine elever i døra hver dag, før hver time. Et håndtrykk til hver av dem, og det hele starter der. Noen elever deler ut en knoke, noen vil ha klemmehardtkonkurranse, noen er slappe fisker, noen vil lage spesialhåndtrykk. Dette første møtet er både givende og avslørende. Tenk etter selv, hvor mye et håndtrykk forteller deg om en person, både de du kjenner og de du ikke har blitt kjent med enda. På sitt mest intense hilder jeg meg gjennom nærmere 80 hender i løpet av noen korte minutter.

Her om dagen førte dette dagens første møte til en håndfull samtaler med elever som tydelig viste at dagen ikke var den beste. I de fleste tilfeller bagateller, men der og da verdens viktigste bagateller.

Hver dag gjør jeg mitt ytterste, mitt aller aller beste, får å se og anerkjenne hver eneste elev. De skal bli lyttet til, bli tatt alvorlig, få lov til å mene noe og generelt få øvd seg på å bli enda litt bedre på å være seg selv. Vi møter dem med en brutal virkelighet. En virkelighet der de skal prestere på særs ulike arenaer med meget hurtige skift, enten det er fra musikk til fransk, eller fra matematikk til gym. Vi møter dem med en brutal virkelighet der prestasjonene deres vurderes med et tall. Et tall som kan ha en tiltenkt betydning fra med som lærer, men som tolkes med en ungdoms erfaringshorisont av mottakeren. Uansett hvor tydelig jeg tror og mener jeg har vært, så oppstår det misforståelser i den prosessen. Noen ganger, når de misforståelsene er på sitt mest hjerteskjærende, ønsker jeg hele karaktersystemet dit det gror pepper og andre underlige planter. Det som faktisk er en seier, kan i møtet med vurderingsparadigmet ikke se ut som mer enn en 3’er. For eleven som har lagt hele sin sjel i arbeidet, så er en skarve 3’er et spark i ansiktet. Jeg skal prestere på mitt ypperste for å få eleven til å tro på at den karakteren er en seier.

Og så er det alt det andre; det man aller helst bør kalle livet. Det som skjer hele tiden, det som er både uforståelig og uforutsigbart, men samtidig så herlig, spennende og viktig. Dette livet som opplæringsloven sier vi skal ruste elevene våre til å mestre. Dette livet som PISA/OECD sier at de ønsker vi skal skape kritiske og reflekterte borgere til å leve.
Vi skal ikke ruste elevene for et liv etter skolen – livet er allerede i gang, og i tilfelle du ikke var klar over det, så har de fleste elevene levd ganske mye før de kommer i vår varetekt. Hvorfor skal denne livsmestringen i så stor grad se flere år frem i tid? Hva hjelper det om eleven sliter med å mestre øyeblikket.
Det kan være dumme venner, dumme folk på internettet, dumme foreldre, dumme lærere, dumme dumminger og annet – alt skjer nå og hele tiden, og alt skal mestres – nå, ikke seinere.

Jo bedre jeg lærer elevene mine å kjenne, jo mer omsorg vil jeg gi. Jo mer omsorg jeg har å gi, jo mer får jeg tilbake. Og i møtet med dette behovet for omsorg, så er fokus på fag det første som ryker.
I perioder opplever jeg nok at jeg gir mer enn jeg får, men det kommer alltid tilbake med renter.
Så er det min jobb å være flink nok til å stoppe opp, både for å se elevene mine bra nok – men også for å anerkjenne når noe blir gitt tilbake.

Det finnes ikke noen elever, eller mennesker for den saks skyld, som vil være dumme eller slemme. Ingen står foran speilet og pepper seg opp til nok en dag som kjiping. Anta at alle vil noe godt, og la dem heller motbevise antakelsen.

Mine mest bruke apper: Google skjema

Dette er strengt tatt ikke en app, men et av verktøyene fra Google apps for education #GAFE). Du finner Google skjema (GS) som et av formatene i Google universet, sammen med Google dokumenter, google regneark, google slides og google disk. Er du ukjent med disse, så anbefaler jeg å ta en grundig kikk.

Min favoritt er altså GS. Kort fortalt kan du bruke GS til å lage tester, spørreundersøkelser, påmeldingsskjema og så videre. Sannsynligvis har du møtt GS på din vei hvis du har meldt deg på noe, svart på en spørreundersøkelse eller andre former for å skjemabesvarelse. Jeg bruker GS til fire ting:

  • Digital håndsopprekking
  • Vurdering for læring
  • Tester og prøver
  • Interaksjon og tilbakemelding fra hel klasse

I GS lager du det eller de spm du ønsker å få svar på, fra en eller flere. Når jeg bruker det som digital håndsopprekking, så er spørsmålet til elevene ganske enkelt: «Hvem er du?». Elevene skriver sitt navn og alle svarene dukker opp på min iPad i kronologisk rekkefølge – og jeg hjelper elevene i den rekkefølgen de har meldt seg på.

I vurdering for læring har jeg laget to skjema, der alle elevene er hvert sitt spørsmål med alternativene fra 1 til 6 eller høy/middels/lav. Når jeg driver med vurdering i timene, i prosess, så besvarer jeg hver elev med den vurderingen de får av meg, og alle vurderingene dukker opp i det regnearket jeg har knyttet til GS.

Til tester/prøver så likner det på alle andre program der du kan lage slikt, bare at det er enklere enn de fleste jeg har prøvd. For eksempel kan fasit lages ved å bruke en besvarelse du selv har levert eller en av elevene sine. Retting kan i stor grad automatiseres ved å bruke et add-on til regnearket du får svarene inn på; jeg har brukt Flubaroo, og det fungerer utrolig bra og effektiviserer rettingen av elevenes besvarelser i stor grad.

Til interaksjon har jeg brukt det ved å ha et åpent spørsmål, gjerne bare kalt for timen eller datoen. I klassesamtalen har jeg for eksempel stilt spørsmål til klassen relevant for tema: «Hvem ville stemt på Donald Trump?» Alle elevene kan besvare spørsmålet, anonymt om det trengs, og svarene dukker realtime opp i mitt regneark. Da kan jeg kjapt lage et diagram som viser hva klassen ville stemt i det amerikanske valget, eller hvor vi skal dra på klassetur.